Familie

Familie er en rar ting. Noen mener det er de som er av samme kjtt og blod som oss, andre mener det er de som har oppdratt oss eller vrt med oss gjennom oppveksten og noen mener det er en blanding av disse to. Jeg har en veldig stor familie. Mange av de jeg er i slekt med, kunne jeg nske jeg kunne ha byttet bort. Jeg er det man kaller "barnevernsbarn", eller "fosterbarn", som det faktisk heter. Det er ikke alltid like lett for meg holde kontakt med familien min, og hvertfall ikke den biologiske familien min. Jeg fler til tider at jeg ikke hrer hjemme med den biologiske familien eller fosterfamilien min. (NB; gjelder ikke fostermor, fosterfar og fostersster)

 

Jeg har ssken som jeg ikke har vokst opp sammen med. Disse ssknene er vanskelig holde kontakten med. Lillebroren min begynner bli en ung mann og har derfor ikke tid til storesster. Storebroren min har ftt sin egen lille familie, med dame og to barn. Han er enda verre holde kontakten med. Jeg har prvd flere ganger.

 

Det mest srende tilfellet var like fr jul. Jeg hadde avtalt komme til dem for levere julegaver til tantebarna mine (relativt dyre julegaver mht. at jeg tjente veldig drlig, ikke at det egentlig har noe si). Jeg kom fram til dem og ringte p. Ingen svarte. Jeg gikk inn i bilen, sendte sms og ringte begge to. Ingen svarte. Det kunne jo hende at ingen hadde lyd p telefon og at ringeklokka ikke fungerte, s jeg gikk for sjekke om dra var oppe. Det var den og jeg gikk inn. Ingen hjemme. De bor ganske avsidesliggende, s det var ikke akkurat rart at de ikke hadde lst. Jeg gikk derfor tilbake til bilen, satt meg inn og grt en stund. Det er noe av det vondeste noen har gjort mot meg.

 

Det er ikke ndvendigvis slik at jeg m ha kontakt med broren min, men for meg er det viktig opprettholde kontakt med tantebarna mine. Dette er noe jeg ser p som de voksnes jobb. Det skal aldri vre barnas jobb opprettholde kontakten med familien. Men det er ikke s lett gjre dette nr de ikke gir meg muligheten til det.

 

I dag fikk jeg melding om at de beklaget at de ikke hadde tatt kontakt og at det hadde vrt mye for dem det siste ret. Det er jo i og for seg forstelig, ettersom de har ei lita jente i hus og ett barn har blitt til to, men for meg er det ingen unnskyldning for ikke la meg treffe tantebarna mine p et helt r. I denne meldingen ble jeg ogs invitert i barnedpen til det nye barnet deres.

 

Det er n jeg sitter og funderer p om jeg skal dra eller ikke. Med alt jeg sliter med, s skal jeg dra i barnedpen til et barn jeg aldri har truffet og til en familie som ikke har orket ta kontakt med meg. Jeg klarer ikke  mte opp og late som om alt er greit og at jeg ikke har brydd meg om dette i det hele tatt. Jeg klarer ikke bestemme meg for hva jeg skal gjre, men det kommer ikke til vre lett dra eller la vre...

Angstanfall

De siste dagene har jeg ftt flere angstanfall. De kommer veldig overraskende p, men har som regel noe med at jeg tenker p bli gammel. Den tanken p visne bort og bli glemt. Hva om ingen kommer og besker meg? Hva om jeg dr alene og redd? Hva om jeg glemmer alle jeg har mtt i livet og bare forsvinner ut i intet? Hvis det er det som skjer, s kommer jeg jo selvflgelig ikke til bry meg nr det har skjedd, for da vet jeg jo ikke at det har skjedd. Problemet er at det er s skummelt n, at jeg ikke takler tanken p det engang.

 

Jeg vet ikke om det er verre, eller like ille, men religion skremmer meg ogs. Jeg har vel vrt fram og tilbake p om jeg har trodd eller ikke. Jeg nsker tro, kun for lette p angsten min, men det er selvflgelig ikke nok. Selv om jeg ikke tror, er jeg fortsatt redd for skulle havne i helvete. Tanken p en evighet i tortur, er liksom ikke s gy. Og hvorfor skulle akkurat jeg havne i helvete? Jeg har jo gjort snille ting, prvd alltid inkludere andre og prvd sette andre foran meg selv s langt det har latt seg gjre. Problemet er at jeg ikke tror. Og iflge alle religioner som har et helvete: tror du ikke, s kommer du dit.

 

Men hva skjer egentlig, fysisk, nr jeg fr et angstanfall?

Av og til kan jeg begynne grte, men ikke ofte. Jeg har ogs opplevd bli hysterisk, alts sitte i et hjrne og hyloe og vre redd. Som regel begynner jeg riste p foten, som om jeg skulle vrt rastls. Jeg fortsetter med svette og skjelve. Etterhvert tar tankene helt over og jeg kan vre vanskelig f kontakt med. Angstanfall er verre enn det ha angst i dagliglivet, men varer kortere enn ha angst og genrelt vre redd for ting uti verden.

Ingen

Akkurat n har jeg ingen. Vel, si at jeg har absolutt ingen i livet mitt er feil. For det har jeg jo. Jeg har familien min og jeg har kjresten min. Utover det, ingen. Familien min har sine venner, kjresten min har sine venner. Jeg har faktisk ingen. Min beste venn kan ikke mte meg pga. hennes egen situasjon og ellers er alle andre venner jeg har bortreist/har flyttet.

 

Nr jeg n ikke en gang kan g ut av huset p grunn av en operasjon, s er det vondt nr jeg ikke har noen jeg fler jeg kan sttte meg til. Igjen, misforst meg rett.. Jeg har familien min og kjresten min, men jeg savner vennene mine. Jeg savner de jeg var med da jeg gikk p videregende, jeg savner ha noen ringe som har et helt normalt liv og som bare vil henge med meg fordi de er glad i meg, ikke fordi de syns synd p meg.

 

P en annen side, vil jeg helst vre helt alene ogs. Hjernen min klarer ikke bestemme seg - vil jeg ha folk rundt meg, eller vil jeg ikke?

 

Jeg tror det jeg vil ha, er normale folk, en filmkveld og normale venner, som hvertfall later som om livene deres er normale og at de ikke har en eneste plage i denne verden. Det er det jeg vil ha.

Psykolog

I dag var den frste timen til psykologen min. Jeg er alltid veldig skeptisk til psykologer fordi jeg aldri tror at de faktisk kan hjelpe meg. Jeg dmmer psykologer p grunnlag av det frste mtet. Hun jeg har n, som vi kan kalle "J", likte jeg ikke i det hele tatt ved frste mte. Jeg tok bussen alene i dag, s jeg var allerede kvalm og kaldsvettet da jeg kom fram til timen. Det at jeg ikke fikk et godt inntrykk av henne, gjorde at angsten jeg hadde fra fr ble enda verre mens jeg satt der og hrte p at hun mente jeg burde ta medisin. Dette har jeg hrt utallige ganger fr og er ikke noe jeg trenger hre igjen.

 

Videre forklarte hun flere ganger at jeg mtte si fra hvis det var noe jeg misforsto mens hun snakket. Jeg nikket og sa ja, men likevel flte hun for gjenta seg selv. Hun sa ogs at det var "s bra" at jeg hadde tatt buss selv i dag. Dette fles ikke som noe jeg burde vre stolt over. For et r siden kunne jeg ha reist til mnen p egenhnd, men n skal jeg liksom vre fornyd fordi jeg klarer ta bussen selv?

 

Jeg vet jeg trenger hjelp og jeg vet at hun kan hjelpe meg, men det fles s bortkastet allerede. Jeg vil lage et fort av puter og dyner og gjemme meg der fram til jeg fler meg bedre. Akkurat n vil jeg ikke ha noe med omverden gjre. Akkurat n vil jeg bare vre meg. 

Utlsende rsak

Hver gang jeg ikke har angst, prver jeg tenke tilbake p nr jeg har angst. Hvorfor kommer angsten? Hva er den utlsende rsaken til angsten? De bakenforliggende rsakene kan jo vre s mangt. Oppdragelse, milj, opplevelser og s videre. Den utlsende rsaken er litt vanskeligere sette fingeren p.

 

Her om dagen var det at jeg s en film, hvor hovedkarakteren var gammel. Det var egentlig en ganske koselig film, men likevel kom angsten. Jeg kom til tenke p at en dag kommer jeg til bli gammel. Jeg kommer til "visne" bort. Det fungerer ikke i mitt hode, siden jeg er ung. Jeg er jo 20 r, s hvordan kan jeg en dag ha kroppen til en 80 r gammel dame?

 

Hvis du ser for deg at alle som lever er med i en film. Alle andre er hovedpersonen i sin film, men du er hovedpersonen i din film. Det blir da helt feil skulle drepe hovedkarakteren. Hovedkarakteren kommer en dag til slutte eksistere, hovedkarakteren kommer bare til bli fjernet fra filmen og kommer aldri tilbake. Ingen oppflger engang. Om bare hundre r kommer mest sannsynlig hovedkarakteren til vre glemt. Ingen husker denne filmen lenger.

 

Tenk over det, hvor ofte tenker du selv over at du har oldeforeldre? Tippoldeforeldre? Tipp-tippoldeforeldre? Jeg kan av og til tenke over at jeg har hatt oldeforeldre, men ikke srlig mye lenger ut. Disse menneskene er begravd og glemt for lenge siden. Og det er s vondt at dette kommer til skje med meg en dag. Tanken om at "alle skal d" hjelper heller ikke.

 

Akkurat n hjelper ingenting...

Angst

Iflge psykologisk.no sliter psykologer med finne en definisjon p angst. Min definisjon p min angst er redsel. Jeg er redd for d. Jeg er redd for at de rundt meg skal d. Jeg er redd for dden generelt. Jeg kan g nedover en gate og tenke at den gamle dama som gr p andre siden av gata nsker at jeg skal d. Innerst inne vet jeg at det er hyt sannsynlig at dette skjer, men likevel er jeg redd.

 

Den strste frykten er for dden. Hva skjer etter dden? Jeg har lest utallige artikler og meninger om hva som kan skje etter dden. Noen tror p Gud, noen tror p et nytt liv og noen tror at man bare forsvinner ut i intet. Jeg tror ikke p noe som helst, dessverre. Jeg pleide tro, men jeg klarer bare ikke. Hvordan kan noen tro p noe man ikke kan se? Jeg er livredd for at alt bare skal vre svart. For at jeg bare skal forsvinne. Hva er vitsen med alt hvis jeg bare skal forsvinne og ikke huske noe av livet?

 

Nr jeg begynner komme s langt uti tankerekken, s kommer ogs pustevanskene. Jeg kjenner at jeg begynner hyperventilere og hjerterytmen gr opp. Det er dette som skjer nr dyr havner i en posisjon hvor det er fare for livet deres. Kroppen min tror at det er en fare i nrheten, fordi hjernen min tenker at dette er farlig. Angsten er jo ikke farlig. Angsten er en tanke. En tanke kan ikke skade noen.

 

...eller kan en tanke skade?

ADOS?

Angst, depresjon og selvskading. Hvordan er det egentlig leve med dette?

 

Det kommer jeg til skrive om p denne bloggen. Jeg kommer til legge ut om hvordan det fles konstant vre i et mrke, som det fles ut som om man ikke kommer ut av. Frst og fremst er denne bloggen en slags terapi for meg, en plass hvor jeg kan lette p flelser jeg ellers kanskje ikke klarer lette p. En plass hvor jeg kan si hva jeg fler og tenker, uten vre redd for sre noen. For hvem vil vel sre de rundt seg? Det burde egentlig ikke vre min frste bekymring akkurat slik som jeg har det n, men likevel er det det. Denne bekymringen ligger og gnager p meg. Jeg vil ikke sre de rundt meg, jeg vil ikke at noen andre skal ha det vondt.

Les mer i arkivet Mars 2016 Februar 2016
ados

ados

20, Trondheim

En blogg som handler om hvordan det er leve med angst, depresjon og selvskading.

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits