Familie

Familie er en rar ting. Noen mener det er de som er av samme kjøtt og blod som oss, andre mener det er de som har oppdratt oss eller vært med oss gjennom oppveksten og noen mener det er en blanding av disse to. Jeg har en veldig stor familie. Mange av de jeg er i slekt med, kunne jeg ønske jeg kunne ha byttet bort. Jeg er det man kaller "barnevernsbarn", eller "fosterbarn", som det faktisk heter. Det er ikke alltid like lett for meg å holde kontakt med familien min, og hvertfall ikke den biologiske familien min. Jeg føler til tider at jeg ikke hører hjemme med den biologiske familien eller fosterfamilien min. (NB; gjelder ikke fostermor, fosterfar og fostersøster)

 

Jeg har søsken som jeg ikke har vokst opp sammen med. Disse søsknene er vanskelig å holde kontakten med. Lillebroren min begynner å bli en ung mann og har derfor ikke tid til storesøster. Storebroren min har fått sin egen lille familie, med dame og to barn. Han er enda verre å holde kontakten med. Jeg har prøvd flere ganger.

 

Det mest sårende tilfellet var like før jul. Jeg hadde avtalt å komme til dem for å levere julegaver til tantebarna mine (relativt dyre julegaver mht. at jeg tjente veldig dårlig, ikke at det egentlig har noe å si). Jeg kom fram til dem og ringte på. Ingen svarte. Jeg gikk inn i bilen, sendte sms og ringte begge to. Ingen svarte. Det kunne jo hende at ingen hadde lyd på telefon og at ringeklokka ikke fungerte, så jeg gikk for å sjekke om døra var oppe. Det var den og jeg gikk inn. Ingen hjemme. De bor ganske avsidesliggende, så det var ikke akkurat rart at de ikke hadde låst. Jeg gikk derfor tilbake til bilen, satt meg inn og gråt en stund. Det er noe av det vondeste noen har gjort mot meg.

 

Det er ikke nødvendigvis slik at jeg må ha kontakt med broren min, men for meg er det viktig å opprettholde kontakt med tantebarna mine. Dette er noe jeg ser på som de voksnes jobb. Det skal aldri være barnas jobb å opprettholde kontakten med familien. Men det er ikke så lett å gjøre dette når de ikke gir meg muligheten til det.

 

I dag fikk jeg melding om at de beklaget at de ikke hadde tatt kontakt og at det hadde vært mye for dem det siste året. Det er jo i og for seg forståelig, ettersom de har ei lita jente i hus og ett barn har blitt til to, men for meg er det ingen unnskyldning for å ikke la meg treffe tantebarna mine på et helt år. I denne meldingen ble jeg også invitert i barnedåpen til det nye barnet deres.

 

Det er nå jeg sitter og funderer på om jeg skal dra eller ikke. Med alt jeg sliter med, så skal jeg dra i barnedåpen til et barn jeg aldri har truffet og til en familie som ikke har orket å ta kontakt med meg. Jeg klarer ikke å møte opp og late som om alt er greit og at jeg ikke har brydd meg om dette i det hele tatt. Jeg klarer ikke å bestemme meg for hva jeg skal gjøre, men det kommer ikke til å være lett å dra eller å la være...

Angstanfall

De siste dagene har jeg fått flere angstanfall. De kommer veldig overraskende på, men har som regel noe med at jeg tenker på å bli gammel. Den tanken på å visne bort og bli glemt. Hva om ingen kommer og besøker meg? Hva om jeg dør alene og redd? Hva om jeg glemmer alle jeg har møtt i livet og bare forsvinner ut i intet? Hvis det er det som skjer, så kommer jeg jo selvfølgelig ikke til å bry meg når det har skjedd, for da vet jeg jo ikke at det har skjedd. Problemet er at det er så skummelt nå, at jeg ikke takler tanken på det engang.

 

Jeg vet ikke om det er verre, eller like ille, men religion skremmer meg også. Jeg har vel vært fram og tilbake på om jeg har trodd eller ikke. Jeg ønsker å tro, kun for å lette på angsten min, men det er selvfølgelig ikke nok. Selv om jeg ikke tror, er jeg fortsatt redd for å skulle havne i helvete. Tanken på en evighet i tortur, er liksom ikke så gøy. Og hvorfor skulle akkurat jeg havne i helvete? Jeg har jo gjort snille ting, prøvd å alltid inkludere andre og prøvd å sette andre foran meg selv så langt det har latt seg gjøre. Problemet er at jeg ikke tror. Og ifølge alle religioner som har et helvete: tror du ikke, så kommer du dit.

 

Men hva skjer egentlig, fysisk, når jeg får et angstanfall?

Av og til kan jeg begynne å gråte, men ikke ofte. Jeg har også opplevd å bli hysterisk, altså sitte i et hjørne og hyloe og være redd. Som regel begynner jeg å riste på foten, som om jeg skulle vært rastløs. Jeg fortsetter med å svette og skjelve. Etterhvert tar tankene helt over og jeg kan være vanskelig å få kontakt med. Angstanfall er verre enn det å ha angst i dagliglivet, men varer kortere enn å ha angst og genrelt være redd for ting uti verden.

Ingen

Akkurat nå har jeg ingen. Vel, å si at jeg har absolutt ingen i livet mitt er feil. For det har jeg jo. Jeg har familien min og jeg har kjæresten min. Utover det, ingen. Familien min har sine venner, kjæresten min har sine venner. Jeg har faktisk ingen. Min beste venn kan ikke møte meg pga. hennes egen situasjon og ellers er alle andre venner jeg har bortreist/har flyttet.

 

Når jeg nå ikke en gang kan gå ut av huset på grunn av en operasjon, så er det vondt når jeg ikke har noen jeg føler jeg kan støtte meg til. Igjen, misforstå meg rett.. Jeg har familien min og kjæresten min, men jeg savner vennene mine. Jeg savner de jeg var med da jeg gikk på videregående, jeg savner å ha noen å ringe som har et helt normalt liv og som bare vil henge med meg fordi de er glad i meg, ikke fordi de syns synd på meg.

 

På en annen side, vil jeg helst være helt alene også. Hjernen min klarer ikke bestemme seg - vil jeg ha folk rundt meg, eller vil jeg ikke?

 

Jeg tror det jeg vil ha, er normale folk, en filmkveld og normale venner, som hvertfall later som om livene deres er normale og at de ikke har en eneste plage i denne verden. Det er det jeg vil ha.

Psykolog

I dag var den første timen til psykologen min. Jeg er alltid veldig skeptisk til psykologer fordi jeg aldri tror at de faktisk kan hjelpe meg. Jeg dømmer psykologer på grunnlag av det første møtet. Hun jeg har nå, som vi kan kalle "J", likte jeg ikke i det hele tatt ved første møte. Jeg tok bussen alene i dag, så jeg var allerede kvalm og kaldsvettet da jeg kom fram til timen. Det at jeg ikke fikk et godt inntrykk av henne, gjorde at angsten jeg hadde fra før ble enda verre mens jeg satt der og hørte på at hun mente jeg burde ta medisin. Dette har jeg hørt utallige ganger før og er ikke noe jeg trenger å høre igjen.

 

Videre forklarte hun flere ganger at jeg måtte si fra hvis det var noe jeg misforsto mens hun snakket. Jeg nikket og sa ja, men likevel følte hun for å gjenta seg selv. Hun sa også at det var "såååå bra" at jeg hadde tatt buss selv i dag. Dette føles ikke som noe jeg burde være stolt over. For et år siden kunne jeg ha reist til månen på egenhånd, men nå skal jeg liksom være fornøyd fordi jeg klarer å ta bussen selv?

 

Jeg vet jeg trenger hjelp og jeg vet at hun kan hjelpe meg, men det føles så bortkastet allerede. Jeg vil lage et fort av puter og dyner og gjemme meg der fram til jeg føler meg bedre. Akkurat nå vil jeg ikke ha noe med omverden å gjøre. Akkurat nå vil jeg bare være meg. 

Utløsende årsak

Hver gang jeg ikke har angst, prøver jeg å tenke tilbake på når jeg har angst. Hvorfor kommer angsten? Hva er den utløsende årsaken til angsten? De bakenforliggende årsakene kan jo være så mangt. Oppdragelse, miljø, opplevelser og så videre. Den utløsende årsaken er litt vanskeligere å sette fingeren på.

 

Her om dagen var det at jeg så en film, hvor hovedkarakteren var gammel. Det var egentlig en ganske koselig film, men likevel kom angsten. Jeg kom til å tenke på at en dag kommer jeg til å bli gammel. Jeg kommer til å "visne" bort. Det fungerer ikke i mitt hode, siden jeg er ung. Jeg er jo 20 år, så hvordan kan jeg en dag ha kroppen til en 80 år gammel dame?

 

Hvis du ser for deg at alle som lever er med i en film. Alle andre er hovedpersonen i sin film, men du er hovedpersonen i din film. Det blir da helt feil å skulle drepe hovedkarakteren. Hovedkarakteren kommer en dag til å slutte å eksistere, hovedkarakteren kommer bare til å bli fjernet fra filmen og kommer aldri tilbake. Ingen oppfølger engang. Om bare hundre år kommer mest sannsynlig hovedkarakteren til å være glemt. Ingen husker denne filmen lenger.

 

Tenk over det, hvor ofte tenker du selv over at du har oldeforeldre? Tippoldeforeldre? Tipp-tippoldeforeldre? Jeg kan av og til tenke over at jeg har hatt oldeforeldre, men ikke særlig mye lenger ut. Disse menneskene er begravd og glemt for lenge siden. Og det er så vondt at dette kommer til å skje med meg en dag. Tanken om at "alle skal dø" hjelper heller ikke.

 

Akkurat nå hjelper ingenting...

Angst

Ifølge psykologisk.no sliter psykologer med å finne en definisjon på angst. Min definisjon på min angst er redsel. Jeg er redd for å dø. Jeg er redd for at de rundt meg skal dø. Jeg er redd for døden generelt. Jeg kan gå nedover en gate og tenke at den gamle dama som går på andre siden av gata ønsker at jeg skal dø. Innerst inne vet jeg at det er høyt sannsynlig at dette skjer, men likevel er jeg redd.

 

Den største frykten er for døden. Hva skjer etter døden? Jeg har lest utallige artikler og meninger om hva som kan skje etter døden. Noen tror på Gud, noen tror på et nytt liv og noen tror at man bare forsvinner ut i intet. Jeg tror ikke på noe som helst, dessverre. Jeg pleide å tro, men jeg klarer bare ikke. Hvordan kan noen tro på noe man ikke kan se? Jeg er livredd for at alt bare skal være svart. For at jeg bare skal forsvinne. Hva er vitsen med alt hvis jeg bare skal forsvinne og ikke huske noe av livet?

 

Når jeg begynner å komme så langt uti tankerekken, så kommer også pustevanskene. Jeg kjenner at jeg begynner å hyperventilere og hjerterytmen går opp. Det er dette som skjer når dyr havner i en posisjon hvor det er fare for livet deres. Kroppen min tror at det er en fare i nærheten, fordi hjernen min tenker at dette er farlig. Angsten er jo ikke farlig. Angsten er en tanke. En tanke kan ikke skade noen.

 

...eller kan en tanke skade?

ADOS?

Angst, depresjon og selvskading. Hvordan er det egentlig å leve med dette?

 

Det kommer jeg til å skrive om på denne bloggen. Jeg kommer til å legge ut om hvordan det føles å konstant være i et mørke, som det føles ut som om man ikke kommer ut av. Først og fremst er denne bloggen en slags terapi for meg, en plass hvor jeg kan lette på følelser jeg ellers kanskje ikke klarer å lette på. En plass hvor jeg kan si hva jeg føler og tenker, uten å være redd for å såre noen. For hvem vil vel såre de rundt seg? Det burde egentlig ikke være min første bekymring akkurat slik som jeg har det nå, men likevel er det det. Denne bekymringen ligger og gnager på meg. Jeg vil ikke såre de rundt meg, jeg vil ikke at noen andre skal ha det vondt.

Les mer i arkivet » Mars 2016 » Februar 2016
ados

ados

20, Trondheim

En blogg som handler om hvordan det er å leve med angst, depresjon og selvskading.

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits